Stor krystallsmeltet magnesit

Magnesiaer en av råvarene til ildfaste materialer. Også kjent som magnesia ildfaste råvarer, refererer det til råvarer med MgO som hovedkomponent og periklase som hovedkrystallfase. Magnesia kan deles inn i to kategorier: sintret magnesia og smeltet magnesia. I dag vil en magnesiaprodusent kort oppsummere sintret magnesia og smeltet magnesia.

Sintretmagnesiaer en sintret blokk oppnådd ved kalsinering av naturlig magnesitmalm MgCo3 ved høy temperatur, og deretter knust og siktet. Eller magnesiumoksid-råmaterialet oppnådd ved fullsintring av magnesiumhydroksid laget av sjøvann eller saltlake ved 1450-1900 grader. Generelt sett refererer sintret magnesia til produktet oppnådd ved kalsinering av magnesit som råmateriale. Fordi sintringstemperaturen til magnesit er høy og sintringsgraden er god, kalles sintret magnesia også dødbrent magnesia. Magnesium er annerledes. Det er råmaterialet for å produsere vanlige magnesiaklosser og uformede ildfaste materialer.

Sammensmeltet magnesiaer et råmateriale av magnesia dannet ved å smelte naturlig magnesit, lett-brent magnesiapulver eller sintret magnesia i en lysbueovn ved en høy temperatur på 2750 grader. På grunn av sin styrke, korrosjonsbestandighet og kjemiske inerthet er den bedre enn sintret Magnesia. Periklase har store krystallkorn, kompakt struktur, god slaggbestandighet og utmerket volumstabilitet ved høy temperatur. Den erstatter i økende grad sintret magnesia i magnesium og magnesium- ildfaste karbonmaterialer. Det er et godt råmateriale for-basisklosser av høy kvalitet, karbonholdige-produkter og uformede ildfaste materialer.

Nårmagnesitter kalsinert ved 700-950 grader, vil all karbondioksid unnslippe, og den resulterende magnesia er myk, porøs, løs og lett å agglomerere (også kalt kaustisk magnesia), som ikke kan brukes til støping. Magnesia som brukes til støping må være såkalt brente magnesia som er kalsinert ved 1550-1600 grader. Etter kalsinering ved høy temperatur, krystalliserer magnesia for å danne periklase, partiklene er tette og harde, og vil ikke hydrere, så det vil ikke lenger krympe. Ellers, når det brukes som kjernesand, er støpegodset utsatt for porer, og når det brukes som belegg, er belegget utsatt for sprekker.